Lesarinnlegg

Norge står igjen på perrongen

Takket være Erna Solbergs passive krisepakker, settes framtidas arbeidsplasser i fare. Samtidig bruker resten av verden krisen til å bygge landene grønne.
Nyhende

Det var ikke Norge som fant opp krisepakker da koronaen smalt. De innføres verden over, for å redde arbeidsplasser og næringsliv gjennom pandemien. Det er snakk om 87 000 milliarder norske kroner - nærmere ni oljefond. Ifølge en ny FN-rapport er det også en tydelig grønn retning på krisepakkene. Landene møter altså krisen både med redningspakker og med fremtidssatsinger.

For eksempel har EU øremerket 37 prosent av krisepengene til grønne formål, i tillegg til krav om at ingen prosjekter som har «vesentlig skade på klima og miljø» skal få finansiering. Frankrike har øremerket 30 prosent, og Tyskland 33 prosent.

Så var det Norge, da.

Svaret her er to prosent. Fire av 196 milliarder kroner. Legger vi inn oljeskattepakken som regjeringen, Ap, Sp og FrP banket gjennom før sommeren, er vi nede i 1,29 prosent.

Mens resten av verden bruker krisa på å bygge nye næringer og grønn energi er Norge altså hjelpeløst dårlige. Konsekvensene for norsk næringsliv kan bli svært alvorlige når vi så til de grader akterutseiles. Det er rett og slett utilgivelig inkompetent av Erna Solberg.

Likevel snakker statsministeren gladelig om mulighetene Norge har til å bli store internasjonalt innen nye industrigrener, enten det er produksjon av batterier, flytende havvindmøller, skip uten klimautslipp, hydrogen eller biobaserte materialer. Lite hjelper det hvis resten av verden satser tungt på dette mens Norge satser smått. Da står vi igjen på perrongen mens vi ser det ene industrieventyret etter det andre kjøre forbi.

Dette handler ikke om at de norske krisepakkene er små, de er faktisk ganske store sammenlignet med de fleste andre land. Derfor er det enda mer sørgelig at Erna Solberg benytter anledningen til å befeste Norge som en råvareeksportør av petroleum. For det er hit de store pengene går, for å hjelpe landet over kneika. Men kneika handler om langt mer enn en pandemi. Den handler om hva vi skal skape og produsere i fremtiden.

Alle vet at oljeeventyret går mot slutten, uansett hva vi gjør. Da må en ansvarlig statsminister ha en plan for hva alle de som i dag jobber i denne industrien skal jobbe med i framtiden. Det har ikke Erna Solberg.

For det haster med å få reist Norges nye industrielle bein å stå på. Og ettersom resten av verden satser tungt på fremtiden, haster det enda mer med norsk satsing.

Det vi trenger er en helhetlig plan for å gjenreise landet grønt. Ved å kutte klimagassutslipp, bygge nye næringer og styrke velferden i kampen gjennom krisen, kan vi faktisk løse både klimakrisen og koronakrisen, samtidig som vi skaper et mer rettferdig samfunn.

For skal vi klare å få folket støtte til store nasjonale planer, må vi fordele godene slik at vanlige folk kommer bedre ut av det. Det er naivt å tro at en plan som stort sett fører til økte sosiale forskjeller og ytterligere sentralisering vil få folkets støtte. Vi foreslår derfor en samfunnsplan, som tar oljeindustriarbeideren, bygdefolk og de med dårlig råd på alvor.

Der mange andre land møter pandemien med grønn gjenreising, er Erna Solbergs svar det motsatte – en grå videreføring. Hvis det er én ting som er en trussel mot industriarbeidsplasser, enten det er til havs eller til lands, så er det nettopp det. Det er aldri en god følelse å være de som står igjen på perrongen etter toget har gått.