Av Even Søfteland, Bergen:

Det er ingen tvil om at sykdom kan styrke vennskap.

Vi møttes på 80-tallet, Audun og jeg. Han fra Kristiansand, jeg fra Bergen. Det var volleyballen som førte oss sammen, og som la grunnlaget for et mer enn 40 år langt vennskap.

Selv om vi valgte ulike veier i livet, endte vi begge opp med hvert vårt lille foretak. Han innen psykologi, jeg innen havbruk. Lange dager mye arbeid. Brennende interesse for hver våre fagfelt. Det skapte grobunn for mange interessante diskusjoner helt til det siste.

Da Audun traff Gro, var jeg ikke tvil om at her hadde han møtt kvinnen i sitt liv. Han ble helt satt ut av hennes direkte og fine væremåte. Så da han fortalte at familien skulle flyttet til Davik, så kom ikke det som en stor overraskelse. På den annen side spurte jeg om han var sikker på om en Sørlending og psykolog ville trives på et så lite sted. Historien har vist at han trivdes og fant sin rytme i både jobb og hverdag.

Audun var privat som person. Kanskje mye knyttet til jobben som psykolog. Men i vennskapet oss imellom var åpenheten stor. Det var egentlig ikke en diskusjon vi ikke kunne ta, og selvsagt var vi ikke alltid enige – hverken med hverandre eller oss selv…. Vårt fokus var oftest familie, egne bedrifter og samfunnsutviklingen. Nesten uansett hva vi diskuterte endte vi ned på at vi hadde vært heldige i livet.

Så kom sjokket. Audun ble kreftsyk. Dårlige odds. Men han ga seg ikke. Rasjonell som han var. Og underveis var det lysglimt. Vi satt på en kafe i Bergen midt inne i sykdomsforløpet. Vi oppdaterte hverandre, delte bekymringer og optimisme. I det ene øyeblikket lo vi rått og høyt, mens i det neste satt vi og grein. Nabobordene trakk seg litt unna, og vi konkluderte med at de sikkert trodde at vi «gikk på noe». Og på mange måter gjorde vi det. Livet og vennskapet var i spill. Da kommer følelsene frem. Brått og uten redigering. Slik ble den siste tiden i vårt vennskap. Og tro det eller ei; det var en sterk og fin tid. En tid som også tilhører vennskapets høyborg.

Audun har lagt fra land for siste gang. Det er bare trist. Han var en venn, og person som alltid så fremover. Det velger også jeg å gjøre. Et vennskap tar aldri slutt. Det går bare over i en ny fase. Slik er det òg for familien. Livet går over i en ny fase. Den kommer det også noe godt ut av, og det er jeg sikker på at Gro og ungdommen griper fatt i.

Fred over Auduns minne.