Marit Arnstad, parlamentarisk leiar i Sp:

Regjeringens egentlige problem

Høyre, Frp, Venstre og KrF står for alle praktiske formål midt oppe i et problem partiene selv har skapt. At velgerne reagerer på regjeringens konsekvente nedprioritering og nedbygging av Distrikts-Norge, er høyst forståelig.

Marit Arnstad er parlamentarisk leder i Senterpartiet.  Foto: Senterpartiet

Meiningar

Venstre-ordfører Alfred Bjørlo i Nordfjordeid skrev nylig en kronikk i VG (19.07.19) om at  staten er i ferd dem å stikke av fra Distrikts-Norge. Dessverre har han helt rett. Og det er et langt større problem for regjeringen enn Senterpartiet noen sinne kan bli.

Som garvet Venstre-politiker skal Bjørlo sjølsagt være unnskyldt for at han i samme kronikk bruker store ord på å angripe Sp. Han er tross alt lokalpolitiker i valgkampmodus, og Sp truer Venstre og de andre regjeringspartienes stadig svakere posisjon i distriktene.

I sak har Bjørlo fullstendig rett når han skriver: «Det som no skjer av stille statleg sentralisering er så massivt, uhandterleg og alvorleg at eg [meiner] alle partitaktiske omsyn må leggast til side. No handlar det om å sikre vekstkrafta til distrikts-Noreg – i ei framtid der vekspotensialet i eit nyskapande og grønt næringsliv er større enn nokon gong. […] Men då må regjeringa og andre nasjonale politikarar kome på banen, og ikkje rømme opp på tribunen og overlate til statsbyråkratiet å stikke av frå distrikts-Noreg.»

I vinter lanserte Senterpartiet begrepet «stille sentralisering». Resonnementet bak var som følger: Solberg-regjeringen har siden 2013 gjennomført en kraftig strukturoffensiv, hvor statlige etater har blitt brukt til å tvinge gjennom sentralisering på mange sentrale felter for Distrikts-Norge. Gjennom flere år er distriktspolitiske virkemidler bygget ned og fjernet – staten trekker mot byene og viktige arbeidsplasser i mange distriktssamfunn forsvinner.

De siste fem årene har vi også opplevd gjennomgripende sentralisering i viktige samfunnstjenester som kommuner og fylker, sykehus, politi- og lensmannsetaten. Mye av sentraliseringen har vært drevet fram ved budsjettbeslutninger i Stortinget – ved omlegginger av inntektssystem for kommunene, knappe sykehusbudsjetter og ved at viktige distriktspolitiske virkemidler, som de regionale utviklingsmidlene, systematisk har blitt redusert.

I den første fasen av sentraliseringsoffensiven måtte regjeringen tåle harde politiske diskusjoner. Nå kommer andre episode i serien, hvor regjeringen har prøvd å «outsorce» de ubehagelige beslutningene til underliggende enheter. Nå er det styrer og foretak som skal ta de vanskelige nedleggingsbeslutningene. Altså blir sentraliseringsgrepene forsøkt holdt unna politikken, der de rettelig hører hjemme. Alt blir «outsourcet» til institusjonene selv – og regjeringen har åpenbart hatt  et håp om at dette skal dempe de opphetede diskusjonene om sentralisering.

Et godt eksempel på denne metodikken har vi sett innen høyere utdanning i Trøndelag og Nordland. Regjeringen fikk snøballen til å rulle med sin universitets- og høyskolereform, og i neste runde ble det opp til Nord Universitet å gjennomføre nedleggelsen av studiesteder. Den samme metodikken har blitt brukt i politi- og lensmannsetaten, skattekontorer, trafikkstasjoner og Statens vegvesen. Når det gjelder ambulansetilbudet gjennomfører helseforetakene sentraliseringen, uten at helseministeren tar noe ansvar. Vi ser det også i den videreføringen av kommunereformen som kommunalminister Monica Mæland nå insisterer på. Fylkesmennene skal få i oppgave å tvinge kommunene til å gå på utallige seminar for å oppmuntre til videre kommunesammenslåing, og inntektssystemet skal igjen brukes til å tvinge kommuner sammen.

At Bjørlo mener at det er Senterpartiet som er problemet, er psykologisk forståelig. Når den politiske debatten oppleves som vanskelig, så er det svært fristende å skyte på pianisten. Men, dette er i høyeste grad selvpåført. Det er Bjørlo og hans partivenner i regjering som har ansvaret.

Høyre, Frp, Venstre og KrF står for alle praktiske formål midt oppe i et problem partiene selv har skapt. At velgerne reagerer på regjeringens konsekvente nedprioritering og nedbygging av Distrikts-Norge, er høyst forståelig.