Skrive av Randi Merete Haugland:

Eit skrått blikk på herren over fisken og fuglen.

Den største nedturen med å vekse opp var å oppdage at vaksne på mange måtar fortsatt er som born, berre høgare og litt meir hårete. Store born med eit like umetteleg og ofte lite gjennomtenkt behov etter det å ville ha og eige.

Skilnaden er at nokon i dei fleste tilfelle set grenser for born. Slik er det ikkje i same grad med vaksne. Eg har ein teori om at dette nok i stor grad botnar i den guddommelege over rolla vi så pompøst har sett oss i.

Herre over fisken i vatnet og fuglen på land med all makt til å fritt gjere det vi vil og med ei urokkeleg og overjordisk tru på at vi er den mest vidsynte og intelligente organismen som nokon gong er skapt. Fantastisk. Utan tvil store ord og ei stor bør, men i botn og grunn ei sjølvutnemnt rolle mange gladeleg ser ut til å ville bruke og misbruke og så til dei grader tolke til eigen fordel.

For av alle straumar i samfunnet og tida, er begjæret etter makt og pengar den mest forutsigbare og konstante. Pengestraumen er ein vidgjeten straum, som med sirenesong har lokka mang ei sjel til å trø ut på glattisen og lokka mang ein politikar til å ta seg vatn over hovudet.

Å bu i ei lita kommune, og kunne sjå dominobrikkene stillast opp ei etter ei, investering etter investering, og i den siste ende sjå kor den første brikka uunngåeleg tippar over ende og veltar resten med seg, det er både smått fasinerande og uendeleg sårt å sjå på same tid. Nettopp fordi konsekvensane var så frykta og forventa.

For no er vi her igjen. Bygder og fjorden vår står under eit stort press frå ei grådig og kynisk oppdrettsnæring, vi kan sjå fram mot ei årleg og endelaus auke i cruiseanløp og ikkje minst det siste nye vi no skal hanskast med, fornøyelse køyring med helikopter og landingsplass på Løkjaneset.

Spør du ein som har vakse opp på Løkja så har verftet i alle år vore ein vond og stor verkebyll. Konkursar etter konkursar, eit vegprosjekt som skapte splid og gjorde til at grannar på kvar si side av elva ikkje snakka saman på mange år og ei stadig frykt for nye klovnar som ville kome rekande på ei fjøl.

For klovnane kom og det har dei seinare åra vorte sendt klage på klage om blant anna uuthaldelege støyplager frå masseuttak og steinknusing til alle døgnets tider. Klager som ironisk nok har dotte rett på steingrunn i ei kommune som tydeleg slit med kronisk berøringsangst i forhold til framferda til visse. Lite visste vi at det berre kunne bli verre og ut i frå tidlegare erfaringar så kan vi med rette frykte, at dette vert nok ei sak der kommuna legg seg langflat, på tross av massive protestar.

Eg stiller meg og bak dei mange som undrar seg djupt over den kunnskapslause bruken av ordet berekraft. Helikopterflyging er milevidt frå begrepet berekraft. Cruiseturisme slik den er i dag i form av masseturisme er ikkje ei berekraftig turistform og kjem heller aldri til å bli det berre fordi vi så gjerne vil det.

Om ingen i kommuna har lært seg å trylle straum enno, så er heller ikkje landstraum berekraftig. Skulle vi ha lært berre litt dei seinare åra om kor verdfull energi er, så er det nok å sjå til dei enorme naturinngrepa som er konsekvensen av vindmølleparkar og vasskraftutbygging.

Då forstår ein at straum ikkje berre er straum, og heller ikkje noko ein skal ta lett på. Då smakar det litt rart at ein frontar nok ein utanlands kabel, som det tross alt vert om dyrebar straum skal gå til å halde liv i eit cruiseskip.

Avgjersler om ressursforvalting og turisme skal ikkje kunn ta omsyn til våre ofte særs korttenkte interesser og grenselause behov, men skal og må ta omsyn til naturen kring oss, dei som er her no og dei som kjem etter.

Er her då nokon som er ambisiøse nok og har sterk nok ryggrad til å stogge bølgje på bølgje av grådige folk og næringar som ønskjer å krafse til seg av dei tross alt ikkje utømelege felles verdiane våre? Kortid kan nok berre vere nok?

Kan nokon ver så snill gje meg trua tilbake på at det blir færre og færre av dei blinde herrane over fisken og fuglen, og fleire av dei som ser? For no tykkjer eg rett og slett at det byrjar å bli nitrist og stadig vekk måtte dra på dei som har så travelt med å fylle lommene og blir så baktunge, at dei sinkar oss andre som vil oppover og framover nettopp mot ei meir berekraftig framtid.

Om nokon som les dette går med tankar om å flytte hit, så vil eg i dag sørgjeleg nok seie at det er ein rimeleg dårleg ide. For dette er ved å verte ei kommune som legg til rette for enkeltpersonar sine eigeninteresser og ikkje tek nemneverdig omsyn til dei mange som vil bu her. Det vi derimot ser meir og meir konturen av er ei kommune som godt nok inviterer ja- men helst til eit kort opphald.