Han døde 13. januar på Førde sentralsjukehus, hele 100 år gammel.

Han fikk være sprek til det siste. Det er ikke lenge siden jeg snakket med den åndsfriske og omsorgsfulle Arne på telefonen.

24. oktober i fjor døde hans kjære kone Agnes, 97 år gammel. De traff hverandre på Sauevika, Indremisjons leirsted på Hvaler, i 1944. Agnes var leirtante og Arne var ansatt som yngresarbeider i Indremisjon. De forlovet seg i 1946 og giftet seg tre år senere.

Arne ble født 9. august 1922 og vokste opp i et lærer- og indremisjonshjem på Greåker.

Etter gymnaset i Sarpsborg ble han ansatt som yngressekretær i Vestre Østfold Indremisjonskrets og ble svært engasjert i leir- og yngresarbeid.

Allerede før han startet på skolen, fikk han et kall til prestetjeneste: - Biskop Johan Lunde («barnebispen») var på visitas, far var organist og de samtalte om gudstjenesten. Jeg var sammen med far. Da tok biskopen det store gullkorset sitt og la rundt halsen min og sa: – Du skal bli prest. – Og slik ble det, fortalte Arne meg.

Arne var en frimodig gutt og forkynte for barna i gata. I 1943 startet han på teologistudiet ved Menighetsfakultetet. Men da fakultetet ble stengt, gikk han tilbake til yngresarbeidet til krigen var over.

Etter fullført teologisk studium i 1949 og praktikum året etter ble han ansatt som ungdomssekretær i Indremisjon og lærer ved Haugetun folkehøyskole.

Han fikk oppleve en gullalder i barne- og ungdomsarbeidet.

I 1955 gikk veien videre til Sandar i Vestfold, som kanskje var Norges største menighet med 24 tusen mennesker. De fire prestene hadde mer enn 125 konfirmanter på hvert sitt kull.

Arne engasjerte seg sterkt i konfirmantarbeidet og ble tidlig trukket med i nybrottsarbeidet med planene for konfirmantarbeidet og ble formann i Konfirmasjonsutvalget for Den norske kirke.

Etter 11 år i Sandar ble han ansatt som småkirkeprest i Kampen i Stavanger. Her fikk han også nærkontakt med Misjonshøgskolen, hvor han samtidig var timelærer i pastoralteologi. Hans tilknytning til Misjonsselskapet førte ham inn i landsstyret. Landsstyret i Presteforeningen fikk også nyte godt av hans engasjement.

Arne sa også ja til å ta på seg tillitsverv i det sentrale diakoniutvalget i Den norske kirke. Han var dessuten formann for Norsk Diakonihøyskole og Modum Bads Nervesanatorium.

I 1972 ble han ansatt som sokneprest i Bøler i Oslo, før han tre år senere ble kalt til forstander ved Diakonissehuset, en institusjon med hele 600 ansatte.

Senere søkte han domproststillingen i Tønsberg. Det medførte 11 nye år i Vestfold. Han var blant annet svært opptatt med kirkens diakonale arbeid, ikke minst blant alkoholikere og stoffmisbrukere.

Etter åtte år som pensjonist i Vestfold, flyttet ekteparet for vel 24 år siden til Fredrikstad, og fem år senere til Nordfjordeid, for å komme nærmere datteren Grethe og svigersønnen Einar og de neste generasjoner.

For ca. to år siden flyttet Agnes og Arne til Fossevegen bufellesskap på Nordfjordeid.

Selv om kroppen ikke var så sprek de siste årene, fungerte hodet bra. Han leste mye. Bibelen, litteratur om Bibelen og bibelske spørsmål blir prioritert.

Arne fremholdt at bærebjelken i hele hans liv og tjeneste var evangeliet om Jesu stedfortredende forsoning og oppstandelse. Presten fremholdt at han savnet ofte en klar Kristus-forkynnelse og han uttrykte stor bekymring for Den norske kirkes teologiske utvikling.

Agnes og Arne opplevde både gleder og sorger gjennom livet. For vel 17 år siden døde deres eldste datter Inger Lise. Men det var takknemligheten som var grunntonen i livet.

- Tenk å kunne oppleve alderdommen med alle dens fantastiske gaver. Med Guds nåde. God familie og venner. Og bosatt i et fredfylt hjørne av verden, sa Arne Dahl da jeg intervjuet ham ved 100 årsdagen.

Vi er mange som takker Gud for alt hva han har gitt oss gjennom Arne Dahls rike og trofaste tjeneste. Gud til ære!

Skrive av Boe Johannes Hermansen