Av: Nataliia Maslennikova.

24.februar 2023. Nøyaktig eit år har gått. Ein klump kom i halsen min... Denne fordømte krigen! Kor mange skjebnar den øydela, kor mange uskyldige ofre den tok med seg. Eg husker den morgonen, det var sol og vindstille... Snøklokker blomstra. Våren banket allereie på oss, men nei... det var trøbbel. Det blei høyrt eksplosjonar, folk skjønte ikkje heilt kva som skjedde Kilometerlange køar på bensinstasjonar, brød og produkta forsvann frå butikkhyllene Folk stimla saman på jernbanestasjonen og busstasjonane, barna gråt. Klokken 9.30 om morgonen storbyen var tom, alle hadde det travelt med å reise. Krigen byrja.

Eitt år seinare... Vi er heldigare enn mange andre, og no søv vi fredeleg, i varme, omgitt av majestetiske fjell, deira skjønnheit er fascinerande. Det er vakkert her! Det er fantastisk. Vi bur i det fantastiske Noreg. Vi møtte deg, vakker, søt , overraskande rolege og rimelege nordmenn, som gav oss ei hjelpande hand, svara på ulykka vår. Er ikkje dette så verdifullt i menneske? Kjærleik til sin nest. Tusen takk frå oss alle. Takk Gud for at du kyssa hjartene deira.

Det norske språket er ein eigen sak. Dialekter gjev det ein spesiell sjarm og originalitet. Dette er høgdepunktet i norsk. Å lære språket er ein fornøyelse, det er inga overdriving, vi treng berre meir tid. Språkbarrieren for oss er framleis ein stort problem, så å seie smerta vår. Ukrainar - dett er smarte, oppriktige og hardtarbeidande menneske. Vi ønskjer alle å jobbe, og vi vil gjere jobben vår utmerka. Men i Noreg, utan å kunne språket, er det ganske vanskeleg å få jobb, sjølv om vi lett kunne meistre enkelt mekanisk arbeid. Vi kan ikkje snakke norsk normalt enno, men vi forstår mykje, ofte meir enn du trur. Ikkje ver redd for å tilsette ukrainarar. Nasjonen vår er hardtarbeidande, du vil ikkje angre på det. Både menn og kvinner jobbar for ære! Venlegast stol litt meir på oss og du vil forstå at ukrainarar er verdige menneske.

Krigen overraska oss. I Ukraina har mange slektningar og vener igjen som sjela gjer vondt for. Nokon av dei døydde og hjarta deira brest av smerte. Mange har ikkje noko heim, ingen stader å vende tilbake. Vi sørgjer når folket vårt dør på føre og bak. Utvilsamt setter alt dette eit avtrykk på oss. Om vi ikkje smiler, er vi ikkje dystre, det er berre det at ein blodig og nådelaus krig pågår i landa vårt. Og livet vårt er som til låns.

Og i Ukraina 24. februar, som for eit år sidan, blømer det snøklokker...