Nok mat?

Dette innlegget er skrive av Ola Fiskvik, matprodusent og organisatorisk nestleder i Norsk bonde- og småbrukarlag.

Det som mange har sett på som utenkelig er i ferd med å skje. Krig, energimangel, råvaremangel og etterdønningene etter en pandemi gjør at priser på råvarer til matproduksjon har skutt rett til værs og verdensmarkedsprisene på mat gjør det samme.

Vel vitende om at Norge er et land med liten matproduksjon i forhold til befolkningsmengden, burde ledende politikere være meget bekymret for vår avhengighet av løpende matimport. Men den politiske eliten later til å tro at vi som et rikt land kan dra gullkortet og kjøpe oss ut av en matmangel.

Det begynner å bli klart at dette kan være en feilslutning. Kjøp avhenger av at det fins mat å kjøpe og at selgeren er villig til å selge. Vi ser at et økende antall land ikke ønsker å selge mat, men trenger den til egen befolkning.

Som et rikt land med muligheter, bør vi prioritere å produsere mest mulig mat til vår egen befolkning. Norge bør ikke gjøre seg avhengig av å kjøpe mat ut av hendene på folk i land med svakere økonomi og større behov enn oss.

Hva gjør den norske regjeringen i denne situasjonen? De venter og ser det an...

Økte kostnader gjør at det ikke er lønnsomhet i norsk matproduksjon lenger. Det bekymrer oss som er bønder. Ikke for at det er synd på oss, vi kan få oss andre yrker. Men fordi det er fare for at norsk matproduksjon blir enda mindre. Det kan skape en situasjon der folk flest vil møte butikkhyller som er tomme for en del basisvarer.

30% av maten vi spiser er kornprodukter. Bare en tredel av dette klarer vi normalt å produsere i Norge. Det rekker til fire tynne brødskiver til hver av oss hver dag. Men ikke mer. Ikke så mye som et rundstykke eller en kanelbolle. Styrkes økonomien i landbruket kan den norske produksjonen økes veldig mye. Men ingen kan gjøre denne jobben uten at det er lønnsomt.

Hva gjør den norske regjeringen i denne situasjonen? De venter og ser det an, mens landbruksministerens parti skyter fart mot sperregrensa, så det lukter svidd valgflesk.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag har i løpet av de siste månedene kommet med en rekke forslag til tiltak for å øke og sikre norsk matproduksjon. Ingen av disse tiltakene har regjeringen valgt å sette ut i livet. Landbruksministeren kommer med lovnader, men ingen tiltak.

Nå skal våronna starte og jeg kan love en ting, vi kan ikke gjødsle hvetekornet med vage lovnader. Vi trenger penger til å betale gjødsel og drivstoff med. Vi står klare til å gjøre jobben, men regjeringen vil ikke garantere oss tilstrekkelig betaling for maten.

I landbruket er vi vant med å arbeide når det er tid for våronn. Da avslutter vi ikke etter 37,5 times uke. Vi arbeider til jobben er gjort. Vi er innprentet fra barnsben av at det som gjelder er å gjøre ting til rett tid, på rett måte, i tilstrekkelig mengde. Det gir folk mat på bordet.

Jeg hadde håpet at en regjering med landbruksminister fra Senterpartiet og et Arbeiderparti som vil prioritere folk flest, var omgitt av så mye agronomisk kompetanse at de forsto å levere trygghet for norsk matproduksjon til rett tid, i rett mengde.